Rebekka, Therese, Marthe og Guro bestemte seg for å gå en tur til butikken denne fine dagen. Vi henta penger, låste rommene og var klare til å gå. I det vi går ut av bygningen, hører vi en slags pipelyd. Vi ser oss litt rundt, før vi hører "Ååå!" fra Rebekka. Så legger vi merke til de to søteste hundevalpene som er etterlatt etter veien. Vi smelta totalt og tok de opp og kosa med de. Vi viste ikke hva vi skulle gjøre, vi kunne ikke bare etterlate de der de lå. Vi trengte litt tid til å tenke så vi tok de med oss og gikk til butikken. Vi kan ikke smugle de med til Norge, vi kan ikke etterlate de. Hva skulle vi gjøre? Vi tok en liten prat med Nikolai, han som eier hotellet. Vi ble fortalt at vi måtte legge de der vi fant de, så fikk vi se hva som skjedde, og det var det vi måtte.
Tiden gikk og stemningen var trist. Vi la fra oss valpene, og med en gang vi begynte å gå startet pipingen igjen. Det var nesten litt hjerteskjærende!
Da vi returnerte fra turen, var den ene valpen borte. Vi liker å tenke at det var noen som plukket den opp og tok vare på den. Den andre hørte vi peip veldig høyt, men vi skjønte ikke hvor den var. Helt til en av oss skreik "den sitter fast! Den sitter fast under steinen!". Som refleks stakk jeg armen under et gjerde og prøvde og dra den opp forstiktig. Det var fælt å høre en sånn lyd fra et dyr. Vi satte hunden ned på bakken men den klarte ikke å gå lengre. Han hadde knekt beinet! Ingen viste hva vi skulle gjøre. Noen var lettere påvirka og måtte bare gå. Jeg tok valpen opp og prøvde å gå bestemt. Dette høres kanskje dramatisk ut, men det gikk mange tanker i huet mitt om hva som var best for valpen. Skulle jeg avlive den på en eller annen måte, kaste den i elva? Forklare til noen at de måtte avlive den ved å skyte den? Eller å sette den fra meg et sted og håpe på det beste? Det er jo fælt og bare sette den et sted.
Jeg gikk hvertfall et stykke og funderte på hvor jeg skulle sette den fra meg. Jeg fant en dør som førte inn til en hage hvor jeg hørte det var noen. Jeg stakk hunden igjennom et hull i døra og satte den forsiktig fra meg på bakken. Han kunne ikke gå, så den bare lå der. Jeg løp tilbake for å ikke angre. Jeg fortalte at jeg hadde lagt den i hagen til noen, og at vi bare får håpe på det beste.
Det var en værre opplevelse enn det høres ut som, men når du står der og kjenner det på kroppen er det vanskeligere enn det en tror. Håper ikke dette skjer igjen, og god bedring til de som fortsatt healer etter dette.
Puppy lovers.
- Guro Posted using BlogPress from my iPad
Location:Калофер,България
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar