Vi har nå kjørt fra Dimitrograd, og sovet den første av to netter her i Kalofer.
Gjestehuset vi sover på er utrolig koselig, og drives av sønnen til de som startet utleie. Han heter Nicolay, og er en morsom mann. Han ble med oss gjennom hele dagen, og har fungert som både tolk og guide.
I dag var planene å dra til et barnehjem som Turid og Torstein var på med klassen de hadde for tre år siden. Men da vi kom hit til Kalorfer i går fikk vi vite ar dette barnehjemmet er nedlagt. Dette er på grunn av at de prøver å starte en ordning som er lik den vi har i Norge med å ha fosterforeldre.
Så derfor dro vi til et hjem med 15 ungdommer fra 11-19 år. Mange av disse ungdommene hadde tidligere vært på det barnehjemmet vi først skulle besøke.
Vi hadde på forhånd kjøpt inn tegnesaker og ulike leker til barnehjemmet, men etter som det var ungdommer tenkte vi at dette ble for barnslig. Så til noens store fortvilelse gikk Turid ALENE inn på kaufland for å kjøpe sjokolade. Hun kom tilbake med 6 store plater.
Da vi stoppet utenfor dette hjemmet var det en gutt som kom løpende ut for å håndhilse på alle sammen. Vi fikk være med inn for å se hvordan de bodde.
Den eldste av jentene var ivrig på å vise frem rommet som hun delte med to andre. Over sengen sin hadde hun diplomer og medaljer som hun hadde vunnet. Det var bilde av noen bordtennis rekkerter på noen, så jeg trodde først alle var for det. Så fortalte hun at det ene diplomet var for en skjønnhetskonkuranse hvor hun ble kronet til rosenes dronning.
Det er vanskelig å si hvilke forventninger vi hadde før vi dro dit, og om vi hadde klart å sagt det ville nok forventningene vært veldig forskjellige. Men en ting jeg tenkte var at de kanskje ikke hadde så mye sminke og stasj. Men det viste seg at jentene var som jenter flest.
De hadde to slike bord, fulle! Og det var bare på dette ene rommet med tre jenter.
I starten var spesielt jentene veldig ivrige på å snakke og på å spørre oss om ting. Etter vi hadde fortalt hva vi het, og hvor gamle vi var kjørte vi på nytt igang med presentasjonen vår om Norge og om Gjennestad. Vi hadde også forberedt en bilde serie med bilder fra de tingene vi har gjort på internatet på fritiden, som ball, rollebryllup og telttur + mye mere.
Så var det tid for mat. Vi fikk kylling og poteter, eller lam og ris. Det var også en suppe der, men det var kun Torstein som turte å smake. Maten var helt ok, men om vi skal bruke Torsteins vokabular var det nok noen som måtte svelge noen kameler.
Inne i huset var det ikke særlig god plass, så mange av aktivitetene vi hadde tenkt ble tilsidesatt. Det som vi hadde plass til å gjennomføre var papirbretting.
Vi brukte fargeark til å brette rever.
Etter mye innesitting ville de ta oss med ut i parken for å leke.
Enkelte av oss elsker lek, og var ikke tung å be.
Lekingen utviklet seg til kappløping, så da var det en fin unnskyldning det å ta bilder.
Litt juksing ble det, kutting av svinger og folk som startet for tidlig.
Men det var gøy for alle, helt til ulykken rammet Nicolay.
Kort sagt, han tryna!
Det var en veldig fin opplevelse å se hvor glade de var for at vi kom å brukte tid med dem. De ville veldig gjerne bli venn med alle oss på Facebook, og de gikk rundt for å si hade og gi klemmer mange ganger før vi dro. De ville også veldig gjerne ta bilder sammen med oss.
Bare for å dele litt av våre tanker:
Jeg Camelia har lenge hatt en drøm om å jobbe på barnehjem i fremtiden, og dette var mitt første direkte møte med et barnehjem. Selv om jeg ser for meg ett barnehjem med yngre barn er dette noe jeg har gledete meg veldig til. Nå håper jeg enda sterkere at drømmen en gang blir til virkelighet. Så mange sterke personer, en hel haug med mennesker jeg ble kjempeglad i bare på noen få timer.Det er egentlig veldig rart hvordan man kan skape en slik kontakt med mennesker man nesten ikke forstår. Jeg får så vondt i meg når jeg tenker på hvor vanskelig mange av disse har hatt det gjennom åra, og kanskje fremdeles har det. Det var ei der som virkelig sleit med å ta til seg komplemanger på starten, men det var så godt å se hvor mye tryggere hun ble på oss og seg selv etter at vi gjennom disse timene har gitt henne oppmerksomhet og kjærlighet.Tenk deg for en givende og meningsfull plass å legge ned tid og energi.
Tuva Eirin sine tanker:
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente på dette besøket, men det jeg viste var at dette kom til å bli en veldig følelses ladet besøk. Jeg hadde til en ganske stor grad rett. For når vi skulle dra, kjente jeg at det ikke ble så lett som jeg først trodde det skulle bli å si ha det. På bare noen få timer så hadde jeg blitt utrolig knyttet til disse fantastisk menneskene. De var så utrolig unike og fantastiske på hver sin måte alle sammen. Når jeg sa Ha Det til ei jente, så klemte hun seg hardt inntil meg og holdt fast en god stund før hun slapp taket.
Et annet barn ga meg først en klem, før h*n snudde seg rundt og tok armene mine og presset dem inntil seg. De klemmer fra dem to gav så utrolig inntrykk på meg. Jeg fikk så vondt i "mamma hjertet" mitt :'(
Når jeg endelig hadde klart å sette meg i bilen, så var ikke jeg den eneste som sa at hit ville vi tilbake til dagen etter.
-Camelia og Tuva Eirin
- Posted using BlogPress from my iPad
Se, Torstein smiler, selv om han tapte for Nikolay... Hva har skjedd med konkurranseinstinktet?
Location:Калофер,България
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar