Oppsummering av tur og inntrykk

Kjære bloggen<3

I løpet av vårt opphold i det fantastiske landet Bulgaria, har vi gjort og ikke gjort masse forskjellig. Vi har lekt og blitt kjent med barn og ungdom fra Dimitrovgrad, Karlovo og Hisar. Vi har gått på tur i Kalofer, guidet av den utrolige Nikolay, hvor vi blant annet var innom en gammel skole og et nonnekloster. Vi har shoppa ,litt, på Bulgarias største marked, i byen Burgas, og som dere sikkert vet heter linja barn- og ungdom. Derfor måtte vi selvsagt ta et stopp innom en diger lekebutikk. Vi har bada, sola oss (både røde og brune) og spist nok is for en måneds tid. 

Vi har derimot ikke hatt en heftig snøballkrig, romantiske spaserturer langs stranda eller en sjørøverfest. Det var egentlig helt greit selv om enkelte hadde et ønske om å møte på noen kjekke bulgarere. 

Akkurat nå sitter vi på flyet på vei hjem, og jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at vi kommer til å savne Bulgaria. Og da snakker jeg ikke bare om den billige brusen, men også om de godhjerta menneskene vi har møtt og de spennende stedene vi har vært på. 

Da vi for en uke siden troppet opp på Gardermoen uten å vite helt hva uken ville bringe, tror jeg ingen tenkte at vi skulle få oppleve så mye. Alle sitter igjen med forskjellige inntrykk, erfaringer og opplevelser, men alt i alt tror jeg denne turen har gjort klassen til en sammensveiset gjeng, og ingen hadde nølt med å ta en tur ned igjen! 

Når vi snakker om at opplevelsene vil sitte lenge, så er det viktig å huske på hvor heldige vi er i Norge. Dette er noe vi hører daglig, men det er vel egentlig ingen som tenker ordentlig over det.  Bare tre timer unna med fly sitter det jenter i en sigøynerlandsby som er redde for fremtiden. På grunn av tvangsgifting er det vanskelig å få en utdanning. De lever i en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av. Jentene er redde for å forelske seg i en gutt for de vet at om foreldrene får vite, blir de giftet bort ved første mulige anledning. Dette er for å beskytte jentas jomfrudom. 

Kjører du bare noen timer videre, sitter det nyresyke barn på en internatskole. De ligger fire stk. på et rom. Hverdagen min som internatelev hjemme i Norge består av å klage over stolene i Amfi, over at jeg ikke ser når jeg sitter i bakerste skinnsofa i filmrommet vårt, og at jeg ikke har plass til klærne mine i skapet og tingene på rommet. Jeg klager også ofte på bråk i gangene. Lurer virkelig på hvordan jeg ville opplevd det å sove med tre andre jenter hver natt.  

13 spente jenter møtte opp klare for en heidundrenes tur med de to tøffe lærerne våre, og 13 slitne jenter sitter nå på flyet på vei hjem igjen til Norge med mange gode og sterke minner. Vi er alle utrolig takknemlig for at vi fikk lov til å oppleve dette og har hatt en helt fantastisk tur! Vi har et par flinke lærere som virkelig har tilrettelagt etter våre behov, og det har gjort turen vår bra til ytterste ende. Alle de gode og flotte menneskene vi har fått møte, tingene vi har fått se og minnene vi har fått sammen kommer vi nok til å huske i lang tid fremover, og vi setter pris på det. 

Senere, mine damer og herrer, blir det bli postet et innkjøpsinnlegg v/ Rebekka Teigland. Gleder meg!

Snipp, snapp, snute.
Så var eventyret ute. 

-Emilie, Trine og Marthe

Biltur

Fredag morgen var vi tidlig oppe. Allerede kl. 8 var vi klare for frokost. De ivrigste hadde da gjort unna sin morgenjogg.



Vi kjørte tidlig for å få så mye tid som mulig på hotellet i Burgas. Men først stoppa vi utenfor Hissars gammle by port for å ta bilder.


Vi hadde kjørt bil i ca tre timer da vi stoppa på en giga lekebutikk som het Jumbo. Alle var inne der, og vi fikk handla litt til russeknutene, bygaver og Torstein fikk seg ny rosa hatt.



Så kule lærere som vi har så er de med på det meste. I Burgas ble det ti runder i rundkjøringa, og kreds til Torstein som dro med seg Turid på dette! Lekebilene kom raskt i bruk.

Neste stopp kjøpesentre. Subway, KFC og Starbucks ble nå populært. Selv fikk jeg ikke tid til Starbucks, det er en skam!

I det vi kjørte ut fra parkeringsplassen var det to biler som krasje rett foran Turid sin bil. Hun ville ikke at Torstein (som viste veien) skulle kjøre fra henne, så hun ble stressa. Heldigvis måtte han stoppe for rødt lys.

Så var det på den igjen. Plutselig holdt Turid på å følge feil bil inn til en bensinstasjon. Flaks for henne at hun klarte å svinge seg raskt ut på veien igjen. Ganske festlig biltur for å si det sånn.

Så kom vi til det fine hotellet. Bagasjen ble tatt opp til rommene, og vi fikk velkomstdrink. Rommene var bare overveldende. Jeg tror vi var nesten de eneste gjestene, så de holdt innendørs bassenget åpent to timer ekstra for oss. Det var også superfine basseng ute, men være var ikke akkurat med oss.

Etter vi hadde fått kommet oss til rette og bada og dusja gikk vi ut får å spise. Dette var et typisk turist sted, og jeg vil ikke si at det falt i smak for lærerene. Tror Turid var veldig enig med Nikolay som sa at det var mye bullshit her. Så til dere som skal gå 2BU neste år: dere får nok ikke oppleve dette hotellet...

-Camelia


- Posted using BlogPress from my iPad

Puppy love

Blå himmel i Kalofer etter tre uker med regn.

Rebekka, Therese, Marthe og Guro bestemte seg for å gå en tur til butikken denne fine dagen. Vi henta penger, låste rommene og var klare til å gå. I det vi går ut av bygningen, hører vi en slags pipelyd. Vi ser oss litt rundt, før vi hører "Ååå!" fra Rebekka. Så legger vi merke til de to søteste hundevalpene som er etterlatt etter veien. Vi smelta totalt og tok de opp og kosa med de. Vi viste ikke hva vi skulle gjøre, vi kunne ikke bare etterlate de der de lå. Vi trengte litt tid til å tenke så vi tok de med oss og gikk til butikken. Vi kan ikke smugle de med til Norge, vi kan ikke etterlate de. Hva skulle vi gjøre? Vi tok en liten prat med Nikolai, han som eier hotellet. Vi ble fortalt at vi måtte legge de der vi fant de, så fikk vi se hva som skjedde, og det var det vi måtte.


Tiden gikk og stemningen var trist. Vi la fra oss valpene, og med en gang vi begynte å gå startet pipingen igjen. Det var nesten litt hjerteskjærende!
Da vi returnerte fra turen, var den ene valpen borte. Vi liker å tenke at det var noen som plukket den opp og tok vare på den. Den andre hørte vi peip veldig høyt, men vi skjønte ikke hvor den var. Helt til en av oss skreik "den sitter fast! Den sitter fast under steinen!". Som refleks stakk jeg armen under et gjerde og prøvde og dra den opp forstiktig. Det var fælt å høre en sånn lyd fra et dyr. Vi satte hunden ned på bakken men den klarte ikke å gå lengre. Han hadde knekt beinet! Ingen viste hva vi skulle gjøre. Noen var lettere påvirka og måtte bare gå. Jeg tok valpen opp og prøvde å gå bestemt. Dette høres kanskje dramatisk ut, men det gikk mange tanker i huet mitt om hva som var best for valpen. Skulle jeg avlive den på en eller annen måte, kaste den i elva? Forklare til noen at de måtte avlive den ved å skyte den? Eller å sette den fra meg et sted og håpe på det beste? Det er jo fælt og bare sette den et sted.


Jeg gikk hvertfall et stykke og funderte på hvor jeg skulle sette den fra meg. Jeg fant en dør som førte inn til en hage hvor jeg hørte det var noen. Jeg stakk hunden igjennom et hull i døra og satte den forsiktig fra meg på bakken. Han kunne ikke gå, så den bare lå der. Jeg løp tilbake for å ikke angre. Jeg fortalte at jeg hadde lagt den i hagen til noen, og at vi bare får håpe på det beste.

Det var en værre opplevelse enn det høres ut som, men når du står der og kjenner det på kroppen er det vanskeligere enn det en tror. Håper ikke dette skjer igjen, og god bedring til de som fortsatt healer etter dette.

Puppy lovers.


- Guro Posted using BlogPress from my iPad

Location:Калофер,България

Hisaria

I dag startet vi dagen med en deilig sol og 21 varme grader, på med kjoler og skjørt. Etter en fantastikt frokost laget av Nikolayy og hans hyggelige familie, satt vi oss inn i de varme bilen, med kofferter og bager baki var vi klare for å reise til Hisar. Vel der satt vi med bulgarsk sanger sivende ut de åpne vinduene, det var ikke lett og forstå derfor hørte vi på egen musikk , men når det endlig kom en engelsk sang på radionen , sang noen av oss i Torstein sin bil med, til andres fustrasjon, blikkene deres sa alt, men disse sangfugelen vil aldri gi seg før de må, de synger bare høyre. Vi fikk ikke kjørt så langt før vi måtte stoppe ved den høye Hristo statuen på torvet, der Torstein tok selfie igjen !


Milkshake
I dag har mange av oss smakt på en åpebaring. En sjokolade milkshake, med sjokolade saus. Enkelte bestilte mer enn 1, andre var ikke redde for å deleog lot mange gladelig få smake. Servicen var bra og maten smakte nydelig, men i bunn og grunn så er det vel smaken av den milkshaken enkelte av oss kommer til å huske, å kanskje får vann i munnen av i lang tid etterpå. Smaken av melk , sjokolade, saus og krem, i høye glass med sugerør. Et nydlig bilde selv pizzaso vi malt om han kunne. (Eller hva sier du, Guro. red anm.)


Hissar spa hotel.
En god del av oss gikk ut til svømme bassenget , en hel dag for bare 10 leva (40 nok). Da trenger man ikke be denne gjengen to ganger . Det var 3 bassenger, 1 kaldt, et litt varmere og et kok varmt, for å si det pent. Det var bade vann for en hver smak. Bading gikk fort over til soling, både for elever og lærere. Mens en god del av oss var på hotellet og koste oss, gikk resten ut for å utforske Hisar´s gater. Vi trasket omkring i butikk etter butikk på leting etter klær osv..
Det var da vi så dem, nydelige kjoler. Vi gikk umiddelbart inn, hva kunne vi ellers gjøre, vi hadde vært gale om vi gikk forbi. Damen hilste høflig, og prøvde og forklare at hun forto russisk og bulgarsk. Hun var hyggelig og hjalp så godt hun kunne, men det ble mye ne og dha (nei og ja), mens vi prøvde å ikke riste feil på hode. God service og hygglig dame.

Spist av fisker.
Vi starte dagen med 15 fantastiske elever, men ettervert ble det fære og fære.
En etter en forsvant de. Først Emilie og Kamilla, man kunne høre skrikene og latter. Så på slutten av dagen var det bare 7 elever igjen.
Nei, nå tøyser jeg. På Spa Hotellet hadde de noe som het fiskemassjase, som betyr at beina skal ned i et kar med fisker, stakkars deg om du er kilen.


- Karin :)



- Posted using BlogPress from my iPad

Skole fra 1848

På Tirsdag var vi som sagt på en guida tur rundt om i Kalofer. Verten vår Nikolay førte oss til en gammel skole fra 1848 hvor 500 elever på den tid studerte. Denne skolen var en av de første skolene i Bulgaria som var uavhengig av kirken. Da vi kom inn i skolen var det forkjellige rom, bla. et passe stort lærerværelse, et stort møterom for byens viktige personer, mens elevenes friminutt sted for fem hundre elever var sjokkerende lite. Det var alikevel ikke det som sjokkerte mest.


Dette var et klasserom for 150 elever. De seks forskjellige benkene resulterte til ulikt nivå. Første og andre rad bestod av sand hvor man skrev som nybegynner av stoffet. Deretter kom det krittavler, og så ble det blekkfjær og papir.


Rundt disse halvsirkelene som befant seg over hele rommet satt elevene på huk mens en av de eldre og erfarne elevene forklarte hva som skulle gjøres, leses og pugges.


Dette var læreres plass, og som dere ser så er Torstein i sitt rette element. Jeg tror nemmlig lærerens jobb fristet litt for vår kjære Torstein. Jobben gikk ut på å sitte det å følge med, og med pinnen dere kan se bak bestemte han hvem som skulle svare, og han brukte den også til å gi elevene disiplin. Denne pinnen rakk over hele rommet, og læreren måtte dermed ikke reise seg engang.


Det var også lærerens jobb å gi ut disse skiltene. På dem står det blandt annet: løyner, tyv og bråkmaker. De som var ulydige kunne fort bli merket med disse skiltene, og hadde du først fått det måtte du ha det i rundt halsen i opp til en hel måned. Dette gjalt både på skoletid og også utenfor, dermed kunne hele byen se din merkning. Det fantes også et skap med positive skilt. Med dem var det like ens. Heldigvis har skolen endret seg mye fra denne tiden, og vi har en helt fantastisk tur sammen.

Trine Bakke


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Калофер,България

Tsutsovi House

2bu har i år kommet tilbake til den flotte fjellandsbyen Kalofer, og også i år bor vi på Tsutsovi House. Hotellverten vår Nikolai har overtatt et vertshus som har vært i familien siden det ble bygget av hans tipptippoldefar i 1878.





Etter at Bulgaria ble frigjort fra Tyrkerne i 1878, ble alle landsbyene i området brent ned. Hovedhuset her er bygget opp av rester av nedbrente bygninger, og er selvfølgelig verneverdig i dag. Det er gjort en god jobb for å skape et gjennomført sted med flott atmosfære. Nybygget er bygget i samme stil som det gamle, og det er fokus på lokal kunst og kultur.





Hotellverten vår, Nikolay, er mer enn en vanlig hotellvert. Han er glad i å prate med oss, og har vært vår guide under oppholdet. Det er bra med en lokal guide som er så historie- og samfunnsinteressert. Han har gitt oss en god innføring i bulgarsk historie (som seg hør og bør ut fra stedet vi er). Vi har lært om alt fra de tidlige krigene til forholdene under kommunisttida. Det har vært fint å bli enda bedre kjent med Kalofer og historien. Vi hadde planer om en fjelltur, men her nede har det regnet tre uker i strekk (noe man merker på folket), så den fjellturen får vi ha til gode til neste gang.












Legges turen til Bulgaria, anbefales en tur til Kalofer og Tsutsovi House. Nikolay snekrer sammen et guidet program etter ønske. Vi sier takk for et godt opphold på et idyllisk sted.












- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Калофер,България

Møtet med nonna Xenia.

Da er vi tilbake i den koselige fjellbyen Kalofer full av gammel historie og med en ortodoks kirke eller et kapell rundt nesten hver sving. På vår guida tur tidligere i dag tok Nicholai oss med til et 300 år gammelt kloster. De åpnet dørene for oss, og vi ble ført videre inn i ei fantastiske kirke tapetesert med gullforgylte ikoner og veggmalerier. Prikken over i-en; vi fikk møte nonna Xenia. Kledd i svart fra topp til tå kom hun oss smilende i møte og hilste oss "Christ i risen!" med perfekt engelsk aksent. Ikke akkurat det vi hadde ventet å høre fra ei eldre nonne midt inni tykkeste Bulgaria. Forkaring: hun hadde bodd 3 år i England. Nye overraskelser ventet oss da hun slo til med en vits om de engelske somrene.

Det var 18 år siden hun la bak seg sitt gamle liv som matematikklærer og bestemte seg for å vie resten av sitt liv til Gud, avgi nonneløftet og leve sammen med 13 andre medsøstre i det ortodokse klosteret i Kalofer. "It is not an easy life," fortalte hun oss litt ettertenksom, men vi skjønte at hun var glad for valget sitt. En vanlig dag: Opp kl.4.30 til flere timer med bønn og bibellesning, kjøkkentjeneste, kontorarbeid, hagearbeid, bønn og bibellesning, litt samtale med de andre i klosteret, bønn og bibellesning og litt søvn før en ny dag gryr.

Den yngst nonnen, som nå var 25 år, hadde vært der i 2 år. Jeg vet ikke om klosterlivet appelerte til våre elever, men jeg tror møtet med Xenia gjorde noe med oss alle sammen.

Turid



- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Калофер,България

Barnehjem...

Her i Bulgaria blir ikke alt som man har planlagt.

Vi har nå kjørt fra Dimitrograd, og sovet den første av to netter her i Kalofer.
Gjestehuset vi sover på er utrolig koselig, og drives av sønnen til de som startet utleie. Han heter Nicolay, og er en morsom mann. Han ble med oss gjennom hele dagen, og har fungert som både tolk og guide.

I dag var planene å dra til et barnehjem som Turid og Torstein var på med klassen de hadde for tre år siden. Men da vi kom hit til Kalorfer i går fikk vi vite ar dette barnehjemmet er nedlagt. Dette er på grunn av at de prøver å starte en ordning som er lik den vi har i Norge med å ha fosterforeldre.

Så derfor dro vi til et hjem med 15 ungdommer fra 11-19 år. Mange av disse ungdommene hadde tidligere vært på det barnehjemmet vi først skulle besøke.
Vi hadde på forhånd kjøpt inn tegnesaker og ulike leker til barnehjemmet, men etter som det var ungdommer tenkte vi at dette ble for barnslig. Så til noens store fortvilelse gikk Turid ALENE inn på kaufland for å kjøpe sjokolade. Hun kom tilbake med 6 store plater.

Da vi stoppet utenfor dette hjemmet var det en gutt som kom løpende ut for å håndhilse på alle sammen. Vi fikk være med inn for å se hvordan de bodde.
Den eldste av jentene var ivrig på å vise frem rommet som hun delte med to andre. Over sengen sin hadde hun diplomer og medaljer som hun hadde vunnet. Det var bilde av noen bordtennis rekkerter på noen, så jeg trodde først alle var for det. Så fortalte hun at det ene diplomet var for en skjønnhetskonkuranse hvor hun ble kronet til rosenes dronning.

Det er vanskelig å si hvilke forventninger vi hadde før vi dro dit, og om vi hadde klart å sagt det ville nok forventningene vært veldig forskjellige. Men en ting jeg tenkte var at de kanskje ikke hadde så mye sminke og stasj. Men det viste seg at jentene var som jenter flest.





De hadde to slike bord, fulle! Og det var bare på dette ene rommet med tre jenter.

I starten var spesielt jentene veldig ivrige på å snakke og på å spørre oss om ting. Etter vi hadde fortalt hva vi het, og hvor gamle vi var kjørte vi på nytt igang med presentasjonen vår om Norge og om Gjennestad. Vi hadde også forberedt en bilde serie med bilder fra de tingene vi har gjort på internatet på fritiden, som ball, rollebryllup og telttur + mye mere.

Så var det tid for mat. Vi fikk kylling og poteter, eller lam og ris. Det var også en suppe der, men det var kun Torstein som turte å smake. Maten var helt ok, men om vi skal bruke Torsteins vokabular var det nok noen som måtte svelge noen kameler.

Inne i huset var det ikke særlig god plass, så mange av aktivitetene vi hadde tenkt ble tilsidesatt. Det som vi hadde plass til å gjennomføre var papirbretting.
Vi brukte fargeark til å brette rever.





Etter mye innesitting ville de ta oss med ut i parken for å leke.
Enkelte av oss elsker lek, og var ikke tung å be.






Lekingen utviklet seg til kappløping, så da var det en fin unnskyldning det å ta bilder.





Litt juksing ble det, kutting av svinger og folk som startet for tidlig.
Men det var gøy for alle, helt til ulykken rammet Nicolay.
Kort sagt, han tryna!






Det var en veldig fin opplevelse å se hvor glade de var for at vi kom å brukte tid med dem. De ville veldig gjerne bli venn med alle oss på Facebook, og de gikk rundt for å si hade og gi klemmer mange ganger før vi dro. De ville også veldig gjerne ta bilder sammen med oss.





Bare for å dele litt av våre tanker:
Jeg Camelia har lenge hatt en drøm om å jobbe på barnehjem i fremtiden, og dette var mitt første direkte møte med et barnehjem. Selv om jeg ser for meg ett barnehjem med yngre barn er dette noe jeg har gledete meg veldig til. Nå håper jeg enda sterkere at drømmen en gang blir til virkelighet. Så mange sterke personer, en hel haug med mennesker jeg ble kjempeglad i bare på noen få timer.Det er egentlig veldig rart hvordan man kan skape en slik kontakt med mennesker man nesten ikke forstår. Jeg får så vondt i meg når jeg tenker på hvor vanskelig mange av disse har hatt det gjennom åra, og kanskje fremdeles har det. Det var ei der som virkelig sleit med å ta til seg komplemanger på starten, men det var så godt å se hvor mye tryggere hun ble på oss og seg selv etter at vi gjennom disse timene har gitt henne oppmerksomhet og kjærlighet.Tenk deg for en givende og meningsfull plass å legge ned tid og energi.

Tuva Eirin sine tanker:
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle forvente på dette besøket, men det jeg viste var at dette kom til å bli en veldig følelses ladet besøk. Jeg hadde til en ganske stor grad rett. For når vi skulle dra, kjente jeg at det ikke ble så lett som jeg først trodde det skulle bli å si ha det. På bare noen få timer så hadde jeg blitt utrolig knyttet til disse fantastisk menneskene. De var så utrolig unike og fantastiske på hver sin måte alle sammen. Når jeg sa Ha Det til ei jente, så klemte hun seg hardt inntil meg og holdt fast en god stund før hun slapp taket.
Et annet barn ga meg først en klem, før h*n snudde seg rundt og tok armene mine og presset dem inntil seg. De klemmer fra dem to gav så utrolig inntrykk på meg. Jeg fikk så vondt i "mamma hjertet" mitt :'(
Når jeg endelig hadde klart å sette meg i bilen, så var ikke jeg den eneste som sa at hit ville vi tilbake til dagen etter.





-Camelia og Tuva Eirin


- Posted using BlogPress from my iPad























Se, Torstein smiler, selv om han tapte for Nikolay... Hva har skjedd med konkurranseinstinktet?

Location:Калофер,България

Kaufland - blir savnet stort?

I løpet av oppholdet vårt i Dimitrovgrad ble vi godt kjent med Kaufland. Butikken som har det meste. For vår del gikk det mye i frukt, brød, pålegg, snacks (mange har blitt hekta på bruschetti snacks)... Spør du jentene var det sikkert en hel del mer å se på. Stort utvalg i kjente og ukjente merkevarer. Vi har nok vært innom Kaufland for siste gang. Nå reiser vi til mindre landsbyer med små kioskbutikker. Hvordan kommer elevene til å klare seg uten?





- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Димитровград,България

Det uventede

I dag stoppa vi i Kazanluk og spise mat før vi skulle videre til Kalofer for å sove. Det ble litt misforståelser og dårlig stemning på returanten og derfor har denne lille tingen jeg skal skrive litt om, mye med glede, humor og humør å gjøre.

Vi gikk altså fra restauranten med litt dårlig stemning, men vi skulle legge det bak oss. Da vi kom litt lengre stoppa vi for å kjøpe litt is og andre go' saker med oss på turen.


Mens de fleste av oss elever sto inne og handla, sto en elev og lærere våres utenfor en annen butikk. Turid skulle da anbefale en bulgarsk parfyme som stod litt feilplassert, og eleven gikk fram og pekte på en terning og spurte "mener du denne?".

Etter en skikkelig latterkule, som ikke ga seg på en god stund, klarte anonym lærer å foreslå dette som en gave til våre foreldre. Det falt ikke helt i smak, men så var latteren i gang igjen og halve klassen løp inn og kjøpte den beryktede terningen.

Takker for en morsom opplevelse og håper på fler.

Guro Tørnby.


- Posted using BlogPress from my iPad

Location:Kazanluk